Rar og trist dag

Jeg har lenge visst at permisjonen min gikk ut 8 oktober.Da har jeg hatt permisjon i 2 år,siste året ulønnet og det er max av hva man kan ha i kommunen.
Har hatt kontakt med jobben underveis,avtalen var at jeg skulle få begynne å jobbe i en bolig et steinkast unna,der stressfaktoren er myyyyyye lavere enn i hjemmesykepleien.
Da jeg ikke hadde hørt noe på mandag,ringte jeg sjefen...som hadde vært så opptatt at hun hadde glemt alt,og var og usikker på startdatoen min...noe vi ble enige om for en stund siden. Hun skulle kontakte leder for boligen,og ringe meg senere denne uken.Men jeg har ikke hørt noe,så jeg ringte i ettermiddag til henne. Men....hun hadde atter en gang "glemt" meg...og trodde ikke det var før neste mandag jeg skulle begynne.
Hun skulle derfor ringe denne lederen omgående og meg tilbake.. Noe hun gjorde,med en beskjed om at desverre ja takk men,nei takk. Vi har ikke ressurser nå i denne boligen,men kanskje på et senere tidspunkt.
Så da må jeg tilbake til gamlejobben,køen,stresset og en usikker hverdag.

Hun sa at du får bare komme på mandag da,så får du ta noen brukere og så kan vi jo se etterhvert hva vi gjør :(

Følelsen er ikke god kjenner jeg. Ikke har jeg kort,koder,passord,tjenestebil,posthylle....og blir vel som en vikar å regne :(

Uff.....en grå og rar dag,og ikke sånn jeg burde ha følt ved å komme tilbake i jobb igjen. I tillegg jobber jeg litt med meg selv,for igår kom vedtaket om varig uførhet 50%..det er greit nok,jeg har forbredt meg....men det honnørkortet som lå ved...kunne de spart seg ;)

Satser på en god helg,med fine dager og at jeg mentalt er mere klar til å møte opp på et sted det egentlig ikke er bruk for meg på mandag.